Stress! Låner pc i telegraf museum, skriver blogg 7.30, tar buss for å rekke fergen til Kjerkefjorden der en gammel mann er igjen som fastboende. På vei rundt fjorden så jeg en båt som var mistenkelig fullt med turister og på kaien var det ingen båt. Så nøyere på tidstabellen. Nei! Jeg var for sent, etter 24. juni drar den kl. 10 og neste er ikke før kl. 15. Hæ!
Nede ved kaien stod jeg og så en liten båt med en fyr i. Ropte ut og fikk sitte på til Bunesfjord og tenkte at jeg kan ta den senere fergen kl. 15 derifra. Da var det gøy å haike brusende utover fjorden og han sa at kone hadde bodde på Bunesfjorden til hun ble 16.,
Jeg gikk innover mot stranden og på veien ringte til fergen for å sjekke at båten skulle innom her. Nei det er helt umulig, de kjøre andre veien, du er nødt til å vente til kl. 10 i morgen. Å nei, jeg har så lyst å komme meg videre, å gå opp i fjellene og dessuten om noen dager kommer datteren min og jeg MÅ komme videre. Skal jeg ta båten tilbake i dag? Bussen hele veien? Bare fordi jeg kan ikke lese tidstabellen? Jeg gikk oppover til det som noen har sagt er den vakreste stranden i Lofoten men jeg klarte IKKE å se den.
Gikk nedover og så på alle turistene som vandret fram og tilbake, satt meg på siden og for første gang på denne turen kom selvmedlidenhet opp. Kanskje jeg er egenlig en taper som burde helle ha vært sittende på en hyggelig hytte med familien og ta dagstur som vanlig folk? Jeg hadde med meg en liten pakke med reinsdyrskalv som jeg kjøpte på fiskemuseum og noen knekkebrød pluss syre fra fjellet. Er dette trøstespising? lurte jeg, men etter jeg hadde sittet og spist så livet lysere ut.
Jeg så nøye på kartet og tenkt at kanskje det går annen å gå rundt til Kjerkefjorden hvis jeg holde meg helt inn til fjære? Eller muligens gå over fjellet? men det ser utrolig bratt ut. På vei tilbake hadde jeg lyst å møte hun kona til han som kjørte meg hit så jeg banket på og hun satt seg ned og det rant ut hvordan livet hadde vært her når hun vokste opp og det bodde folk her. Hun var ikke mye eldre enn meg meg men Gud bedre for en annerledes liv enn min Londons stressebarndom! Jeg MÅTTE ha klær fra Kids in Gear på Carnaby street eller glemme å være noe. Hun sa at hennes lille skole med tre barn per trinn var så god. Hvis det var fint vær kunne de gjerne leke ute i noen timer, og hvis det var dårlig vær var de inne. De delte håndarbeid med barn fra Kjerkefjorden og holdt på i 3 uker. Og lærte mye!
Jeg måtte bare glemme å gå rundt fjorden det går ikke sa hun. Men jeg fikk navnet til han som kunne kanskje svippe meg over for deres båt var litt liten. Så kom jakt for Rune, opp og ned, fram og tilbake, telefoner, venting utenfor huset hans og til slutt kom jeg fram på mobil – Nei jeg er i Bodø, men broren min Kjell gjør det helt garantert. Da ble det safari for å finne Kjell. Jeg hadde sett en båt forsvinne tidligere og jeg ventet på bryggen til slutt. Det kom seilende inn en vakker liten skuter og så en annen båt, jeg løp rundt til en annen kaia. Er du Kjell?
Ja nå var han akkurat tilbake fra turen og hadde sikkert ikke lyst å fare ut med engang. Han tenkte seg om og jeg så han var en anstendig mann. Ja jeg vil kjøre deg men først la oss ta lunsj sammen. Så gikk vi opp til en praktfull hus der han hadde vært født i og bodde til han var 4 år sammen med oldeforeldre, besteforeldre og foreldre. Huset var nydelig farget og stelt og for første gang den dagen så jeg utsikten. Man blir takknemlig når folk stelle for en. Så begynte historier å flomme ut her og. Og jeg fikk en del basis oversikt over Lofoten. For eksempel at inntil 1850 var det dekket av skog. Men da eksplosjonen i fiskeverksomhet begynte gikk skogen med.
Han fortalte masse både sagn og småhistorie fra område og jeg spurte han hvorfor han var så opptatt av det. Han sa at på folkeskole kom ikke et ord om Nord Norge, og på gymnas var det ikke stort mer. Bare et bilde av en fiskebåt der det stod at Lofotfisken var verdens største sesongfiske. Ingen sa det men man forstod at det å komme fra en liten fjord, var man nederst på rangstigen. Ja, da forstod jeg hans interesse. Alle oldeforeldre eller var det besteforeldrene, men ALLE hadde blitt rundt 100 år. Hvordan var de? God, snill, rolig, nødvendig streng.
Fra alt han fortalt plukke jeg ut en sagn –
Det var en familie som bodde der det nå er strand her på Bunesfjorden og de hadde to døtre. Begge var gifteklar men det kom ingen friere. Endelig dukket det opp en mann, men han valgt den ene og ikke den andre. Foreldre delte tomten og de fikk hver sin halvdel. Men dersom tiden gikk ble søsteren stadig mer svartskjuk og misunnelig. Til slutt tok hun saltet som var til å konservere fisken og begynte å strø det ut i beitemark til søstera hver natt. Og riktig nok begynte jorden å renne ut og det ble til sand. Det hun ikke hadde planlagt var at hennes gård også ble til sand.
Akkurat samme fortelling som jeg fikk på Røst i annen drakt! Men Kjell sier at bare i år har han sett et par meter med erosjon på hans side. Så det er ikke bare den onde søsteren som har gjort det. Allikevel samme bilde på hvordan menneskes negative følelse ødelegge for naboen og naturen og seg selv.
Jeg fikk tilbud å bli igjen i huset og det var veldig fristende, hvorfor ikke overnatte i en flott hus med en sjarmerende vert, og broren og datteren ville være der senere. Men jeg hadde en trang, jeg måtte gå over fjellene og det vant.
Vi kjørte til Kjerkeforden og da var klokken ca. 18. Det var tom men jeg gikk rundt for å finne den gamle som bor der. Jeg banket på de fleste dør. Det var en dør som var særlig fristende med blomster utenpå men nei, det var ingen som svarte.
Det var en vemodig stemning å gå rundt sånn i en fraflyttet lite sted.
Så gikk jeg oppover. Og nå så jeg det vidunderlig. Da jeg kom over toppen måtte jeg bare le! Le av glede over de utrolige fjellene.
Jeg gikk til kl var 11 men det er en annen historie..
legendhunting 