Nei det forundre meg. Her oppe i Lofoten og Vesterålen visste jeg lite om det jeg skulle komme i møte. Det var et skudd i mørket. Jeg kunne har forn så mange steder i Norge og har knapt vært her før men det var et velsignet valg allikevel.
Men det var en som jeg overhode ikke forventet å møte, og i hvert fall ikke nesten daglig og det var Huldra.
De siste dagene har jeg bodde hos Hilde Hansen. Hilde er en av grunnene til at jeg reiser akkurat hit. Strålende, rolig, gjestfri, fullt oppdatert på samtid men samtidig enorm kreativt med å bringe kulturen videre. Hilde sa:
“Alma var fra en så fattig familie at hun ble bortsatt når hun var 7 år. Hun ble gjeterjenta og fjøsjenta i en annen familie. Men hun lærte mye og alle sa at hadde hun fått mulighet hadde hun værte en utmerket lege. Hvis det var problemer med menneske eller med dyr ble hun tilkalte og hun fant alltid på råd.
Når jeg var barn en høstdag sprang jeg på isen og rett inn i en gutt og slo meg kraftig og brak kragebein. Det var lørdag og ingen forbindelse til legen eller til sykehuset før til mandag. Da var det bare en ting å gjøre og det var å tilkalle hun Alma. Jeg var veldig redd at det skulle gjøre vondt men det var akkurat som om når hun rørte meg hun viste når det var øm. Hun tok på bandasjen og når jeg kom til lege følgende uke sa han at det var ingenting mer å gjøre og kragebein ble helt bra.
Alma passet på meg og brøren min ganske ofte når mamma måtte til sykehuset.
Helt til sin døyandes dag hadde hun klokkertro på huldra og fortalte oss nøyaktig hva og hvor vi skulle gå eller ikke gå for å berge oss mot henne. Hun leste folk godt og mente at hun kunne se om det var ondskap i folk. Da kunne vi få beskjed om å kaste glør etter en som hadde vært på besøk.
Hun fortalte så levende at jeg med mine dårlige hofter sprang for livet når jeg kom forbi et farlig sted. Huldrafolk bodde ganske nærme oss og de kunne være farlig for dyrene eller kast sykdommen på meg.
Jeg trodde veldig sterk på Huldra og en dag fikk jeg høre at det skulle sprenges et berg på marken der jeg visste Huldrefolk bodde. Jeg gikk i 3. klasse og jeg gjorde meg VELDIG syk den dagen fordi jeg vil få med meg når berget ble sprengt og Huldra for ut. Det var veldig spennende, jeg satte meg klar i vinduet og så nøye på og var redd for hva som komme til å skje med onkelen min. Og de satt inn sprengstoff og berget ble knust og jeg var så skuffa! Det kom ut ingen Huldra! Og min onkel og den andre karen de bare gikk derifra. Det var da min skepsis til Huldra begynte.
Siste gang jeg så Alma var hun på sykehjem og jeg kom på besøk. De sa at hun var senil og det var umulig å få kontakt med henne. Jeg gikk inn allikevel og Alma sa ‘Hilde, jeg ser det er deg. Men nå må du ha det så bra for nå må jeg et annet sted.’ ”
Bildene er av Kaare Espolin Johnson. Det er hans bilder som illustrerer den nye utgaven av Regine Nordmanns sagn som er utgitt for to dagers siden her i Bø. Jeg synes de er helt fantastiske og det ble fortalt at den mannen var så svaksynt at han var nesten blind.
legendhunting 
Takk for godord og gode fortellinger!